Rådende holdning til behandling av kjønnsdysfori kan få fatale følger

Som foreldre til en ungdom med kjønnsdysfori har vi opparbeidet oss en alvorlig og dyptgripende usikkerhet omkring vårt barns helse og den (manglende) behandling som tilbys. Til tross for at barnet ikke viste tegn til å være trans i oppveksten, har BUP utelukkende valgt å

jobbe ut ifra teorien om at barnet er «født i feil kropp». BUP ville henvise til Rikshospitalet, og i mellomtiden ble vi oppfordret til å få hjelp fra Helsestasjon for ungdom på Grünerløkka.

Siden ventetiden på Rikshospitalet er lang, setter Helsestasjon for ungdom i gang hormonbehandling allerede på helsestasjonen. Vi blir fortalt, og leser i mediene at barn har større risiko for å ta sitt liv, dersom de ikke får støtte på ideen «født i feil kropp».

Ingen av de «profesjonelle» viser tegn til å stoppe opp og se etter underliggende årsaker tilkjønnsdysfori. Ingen sier noe om at dette kan være en fase, at det er vanlig å føle ubehag med egen kropp i puberteten, og at det kan være lurt å vente litt. Ingen legger vekt på, eller stiller spørsmål ved at dette er en økende trend blant unge jenter, og at sosiale medier spiller en viktig rolle. Hvorfor gjør de ikke det?

Gjennom en rekke nettsteder, både i utlandet og i Norge er det reist tvil omkring «født i feil kropp»- konseptet. Flere transpersoner står frem på Youtube, og forteller at de angrer, at de ikke fikk riktig  utredning, at de egentlig rømte fra egen situasjon. De har blitt langtidspasienter, og fått ødelagt sine liv. I Norge fortsetter organisasjoner som FRI, å kjempe for at alle skal få kjønnsbekreftende, livslang medisinsk behandling. 

Vi mener den rådende holdning til behandling av kjønnsdysfori er en høyst risikabel ferd inn i et medisinsk blindspor, som kan få fatale følger. I vårt barns tilfelle betyr dette at hen ikke får utredning og behandling for sine opprinnelige lidelser, men risikerer å bli livslang pasient og med irreversible endringer av kroppen, gjennom kirurgisk fjerning av friske organer og omfattende og inngripende avhengighet av kjønnshormoner. Er helsepersonell nå ute av stand til å behandle underliggende årsaker til kjønnsdysfori? Er det sånn at man ved å si at man er «født i feil kropp», har forklaringen på hvorfor man er deprimert, eller har angst og fobi? At alle lidelsene kommer av at man ikke får være sitt egentlige jeg? Er vi kommet så langt i å beskytte en minoritet, at vi utelker behovet for riktig og forsvarlig behandling for en rekke traumer, som seksuelle overgrep, kroppspress og mobbing – eller tilstander som asberger, autisme og/eller ulike typer avhengighet? Medfører dette at individer med kjønnsdysfori og deres foreldre blir frarådet å søke hjelp for depresjoner, fobier og tilpasningsvansker? Nå er det opp til den enkelte å bestemme sitt juridiske kjønn, fra fylte 16 år. Når barnet blir 16, har det da krav på å få kjønnskorrigerende behandling uten foreldres samtykke?

Og hva vil da skje med barnet den dagen hen innser at kjønnsbytte ikke hjalp? At det var feil? At alle de som fortalte hen at hen måtte bytte kropp ikke snakket sant? Er ikke det et voldsomt svik overfor et ungt menneske?

For å kunne ta forsvarlige avgjørelser på vegne av vårt barn, trenger vi klare svar fra den medisinske ekspertisen.

Bekymret forelder